Verdifullt støv

(fra Ta i mot, 5.jan; G.H. Johannesen)

Konfirmantene og jeg studerte et bilde i konfirmantboken. Det var et satelittbilde som viste en krum horisont og en del av planeten vår. Vi var ikke sikre på hva vi så, men etter hvert fant vi ut at det var nok Japan og størstedelen av Kina.

Da spurte jeg dem om noe de nok syntes var dumt: "Hvor mange mennesker ser dere her?"

Selvfølgelig kunne de ikke se noen mennesker.

Men så begynte vi å resonere: Hvis vi her ser for oss Japan og mesteparten av Kina, så omfatter det landområder der det bor ca 1 milliard mennesker. En milliard av oss var innenfor området bildet ble tatt. Men det var ikke mulig å se. Ikke engang de sporene vi har satt i form av hus eller byer, kunne vi se.

Da ble konfirmantene og jeg enige om at mennesket kanskje ikke er så stort og mektig når det kommer til stykket. Allikevel drister mange seg til å løfte knyttneven mot Gud. De spotter ham og lever som Gud ikke finnes.

Selv om vi er mindre enn et støvgrann på en fotball til sammenlikning med satelittbildet, mener de at vår tanke er større enn Gud og kan avsette Ham. Når han ikke gjør det vi ønsker, kan vi likesom bestemme at han ikke fins.

Tenk om vi i stedet kunne gjøre det Gud har tenkt oss til, i det mangfoldige samspillet av liv på jorda?

For det han skapte oss til, var å tjene Ham og hverandre her på denne blå planeten. Alle som én, med liv og lyst og med alle våre gaver, skal gå inn for det - er meningen.

Da går vi - hvor små vi enn er - inn under velsignelsen, sier Ordet.

Sal. 103,13-14: Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. 14 For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.

Omgjort til .htm-format ved Asbjørn E. Lund